Astrids metode: Topptauing

Å finne klatregleden på sin egen måte.

Astrid Elvebakke er en av Bergen Klatreklubbs aktive medlemmer. Les hennes historie om mestring, utholdenhet – og om å finne sin egen vei i klatringen gjennom bruk av topptau som både trygghet og treningsverktøy.

Astrid, først av alt , hvorfor begynte du å klatre?

Jeg tok brattkortet høsten 2021 – ikke fordi jeg hadde noe brennende ønske om å klatre, men rett og slett fordi jeg ikke ville være den eneste i vennegjengen uten. Jeg så for meg å bruke det kanskje én gang i året, hvis jeg ble med på en guidet tur og måtte sikre guiden.

Sannheten? Jeg var livredd for klatring.

I 2011 falt jeg åtte meter ned fra en klatrevegg – et skikkelig møte med bakken. Heldigvis landet jeg på en tjukkas, noe som er sjeldent nok til at det føltes som å vinne i lotto. Jeg unngikk alvorlige skader, men frykten festet seg – som en sta leietaker som nektet å flytte ut.

Etter at jeg tok brattkortet holdt jeg meg stort sett på bakken. Jeg sikret mye, og ble faktisk ganske god til det. Det var min måte å bidra på – og kanskje også en praktisk unnskyldning for å slippe å klatre selv.

Men så begynte jeg å snuse på det igjen. Høsten 2022 tok jeg noen turer til Vestveggen, og sommeren etter fikk jeg smaken på uteklatring. Og da jeg dro til Leonidio i Hellas med Klatreeventyr høsten 2023 – da løsnet det for alvor. Det måtte tydeligvis et lite klatreeventyr til.

På den turen fikk jeg instruksjon av Paula Voldner og Maria Stangeland. Det å bli sett og heiet frem av to så sterke og trygge klatrere gjorde virkelig noe med både selvbildet og motivasjonen min. Da de sa: “Selv du som klatrer grad 5 har alle muligheter til å utvikle deg – ikke la deg begrense av tall,” så traff det. Ikke bare som en klisjé, men som en dør som plutselig stod åpen.

I 2024 tok det fullstendig fyr i teltet – eller i peisen, om du vil. Jeg lagde mitt eget feltprosjekt og bestemte meg for å bli bedre til å klatre. Ikke for å bli best, men for å gi meg selv en ærlig sjanse til å finne ut hva som faktisk bor i meg.

Hvordan kom du på ideen om å klatre på alle sportsfeltene i Bergensføreren?

Siden jeg er så entusiastisk og glad i klatring, ønsket jeg å bidra som frivillig hos Bergen Klatreklubb. Jeg ble blant annet med i prosjekt Bergensføreren og innså raskt hvor mange sportsklatrefelt det finnes i Bergen – hele 85 felt! På denne måten er Bergen unik i verden, med så mange felter innenfor én times kjøretur. Mange ganger har jeg tenkt på Gunnar Karlsen og gjengen som har pusset frem og utviklet så mange av disse feltene. Tusen takk for jobben dere har gjort.

Per i dag har jeg vært på 74 av feltene, og det er fortsatt rundt 11 igjen. Jeg håper å få ferdigstilt prosjektet mitt i år.

Når jeg i 2024 bestemte meg for å bli bedre til å klatre, følte jeg meg litt lei av de  vanlige nybegynnerfeltene og trengte en endring. Et slikt prosjekt var derfor veldig motiverende. Nå har jeg fått et veldig godt overblikk på hva som finnes av sportsfelt, og jeg har allerede fått øye på mange fine ruter jeg gleder meg til å komme tilbake til.

Det var også gjennom dette feltprosjektet at ønsket om å klatre stabilt på 7-tallet vokste frem. Graden er ikke målet med middelet. Det er de fine rutene og prosessen som virkelig betyr noe. Dess høyere i graden jeg klarer å klatre dess finere blir ruten, det åpner seg rett og slett så mange muligheter både i Norge og utenfor Norge.

Gjennom sosiale medier og når vi treffer deg på feltet, så utstråler du en enorm klatreglede. Hva er det som har gitt deg denne gleden?

Enkelt. Topptau.

Topptau? Det må du si litt mer om.

Da jeg begynte å klatre i Vestveggen høsten 2022, var jeg rett og slett livredd. Jeg var redd for å falle og skade meg igjen. Likevel presset jeg meg selv til å klatre på led inne. Hjertet dundret i brystet og jeg var konstant stressa. Jeg holdt meg til helt enkle ruter – trygt og forutsigbart, men også utrolig kjedelig i lengden.

Når jeg prøvde meg på litt vanskeligere ruter og endte med å falle – og ikke fikk en myk catch – så kom frykten tilbake for fullt. Klatregleden forsvant helt.

Så kom en klatrevenn med et forslag: “Hva om du prøver topptau? Jeg kan lede opp, og så kan du klatre etter.” Og det ble rett og slett en game changer. Jeg oppdaget at topptau føltes trygt – og da kom også gleden tilbake. Plutselig kunne jeg fokusere på klatringen, og ikke bare på frykten.

I dag kan jeg klatre på led innendørs, men kun med folk jeg stoler på og vet gir en soft catch. Ellers holder jeg meg til å klatre hardere ruter på topptau – og det funker for meg.

Vestveggen er perfekt i så måte. Mange røde, svarte og lilla ruter henger over blå eller gule, så jeg kan lede den enkle og henge topptauet selv. Eller klatre jeg med noen som liker å lede hardere ruter. Det gir meg frihet og trygghet – og masse klatreglede.

Du bruker topptau ute som en del av treningen din. Hva slags fordeler har det gitt deg som klatrer?

Absolutt – for meg har topptau gjort meg til en mye bedre klatrer. Jeg har funnet en vei som fungerer perfekt for meg. Jeg hadde aldri hatt samme utvikling på led. Da hadde jeg nok bare holdt meg til helt enkle ruter jeg kjente fra før – og ærlig talt, da hadde jeg sluttet å klatre i 2025. Det hadde rett og slett blitt for kjedelig.

For meg handler det ikke om å lede ruter «på riktig måte», slik det ofte blir definert i sportsklatring. Målet mitt er å bygge et solid fundament, utvikle meg som en god allround-klatrer – og ha det gøy underveis. Klatring er jo hobbyen min, ikke jobben. Jeg skal ikke konkurrere – jeg vil holde på med dette resten av livet.

På topptau slipper jeg å stresse med tauklipping og fall, og det betyr at jeg kan fokusere 100 % på fotarbeid, balanse, kroppsstilling og flyt. Det gjør topptau utrolig effektivt som teknisk treningsverktøy. Jeg bruker kapasiteten min på å faktisk klatre, ikke på å overleve mentalt.

Siden jeg er en lav klatrer – 1,63 med negativ apeindex – kan jeg ikke bruke høyden til min fordel. Det betyr at jeg må utvikle enda bedre teknikk og stryke enn de som bare kan strekke seg, igjen er topptau helt gull for å bli bedre.

Jeg bruker også topptau til å øve mentalt på led – jeg visualiserer hvor jeg ville ha klippet, hvor det lønner seg å stå, og hvordan jeg burde plassere meg. Og fordi jeg ofte topptauer ruter som er godt over mitt nivå, blir det desto lettere å klatre ruter nærmere eget nivå etterpå. Jeg er blitt vant til små tak og krevende bevegelser – og det bygger både teknikk og selvtillit.

Siden du klatrer topptau utendørs – er du da ikke avhengig av at noen henger opp tauet for deg?
Nei faktisk ikke.Jeg kan henge mitt eget tau ved hjelp av en clipstick. Med en lang pinne på 6,5 meter klipper jeg så mange bolter som mulig fra bakken, før jeg bruker en kortere pinne på 2,3 meter for å fullføre oppsettet og lage et topptau-anker. Denne løsningen gir meg friheten til å klatre uavhengig ute, uten å være avhengig av at noen andre leder ruta først. Dette gir meg fleksibilitet til å trene sammen med klatrepartnere på alle nivåer – fra grad 5 til grad 9. Selv om clipsticking tar litt tid, kan jeg repetere samme ruta mange ganger for mengdetrening eller jobbe flytt for flytt på utfordrende linjer for å finne mest mulig energi besparende måte å klatre på. Vanligvis clipsticker jeg bare én eller to ruter, men antallet avhenger av tiden jeg har og vanskelighetsgraden på rutene.

Om det er noen som ønsker å gå fra inne til uteklatring, vil du anbefale topptau ?

Jeg er generelt veldig forsiktig med å anbefale noe på andres vegne – folk klatrer av ulike grunner, og det som motiverer én person kan være helt ulikt det som driver en annen.

Mange klatrere opplever selve ledingen – og spenningen det gir – som en stor del av opplevelsen og motivasjonen. For meg personlig handler det imidlertid ikke så mye om leding i seg selv. Det som virkelig motiverer meg er å utvikle de ferdighetene som trengs for å klatre på 7-tallet. Det er de flotte rutene og mulighetene som åpner seg der som inspirerer meg. For å komme dit er topptau et bevisst og viktig verktøy for meg.

For de som synes det virker skummelt å lede ute, vil jeg absolutt anbefale å bruke topptau. Å føle seg trygg er ikke et tegn på svakhet – det er ofte nøkkelen til fremgang og varig glede i klatringen.

Mitt mantra er enkelt: Uansett hvilken vei du velger, handler det om å utvikle seg i sitt eget tempo. Det er dét som virkelig teller. Topptau er ikke et steg tilbake – det er et smart, trygt og effektivt verktøy på veien til å bli en sterkere og tryggere klatrer. Velg det som betyr noe for deg ikke hva miljøet du er en del av mener du skal gjøre. Følg din egen vei.

Er det noe du må være spesielt oppmerksom på ute om man velger å topptau klatring ?

Ja, det er absolutt ting du må være oppmerksom på dersom du ønsker å topptaue utendørs.

🔹 Velg riktig rute
Velg ruter der toppankeret henger mest mulig rett over bolterekka. Dette reduserer friksjonen og forhindrer at tauet gnisser mot fjellet. Tau som ligger over kanter eller steiner kan slites raskt – og i verste fall kuttes hvis det ligger over skarpe partier.

🔹 Bruk riktig tau
Bruk et robust og slitesterkt tau. De tynneste, letteste sportstauene er ikke laget for gjentatt topptauing ute.

🔺 ALDRI topptaue direkte i faste ringer
En viktig regel: Aldri topptaue direkte i ringbolter eller faste anker på klatrefelt. Dette sliter hardt på utstyret og er spesielt kritisk på populære felt. Bruk i stedet eget topptau-oppsett med slynger og skrukarabiner mot hverandre. Det beskytter både tauet og ankeret – og viser hensyn til andre klatrere.

Bli selvstendig klatrer – ta ansvar for egen topptauing

For å få mest mulig ut av uteklatringen er det viktig å jobbe mot å bli mest mulig selvstendig. Ikke forvent at andre alltid skal henge opp topptau for deg. Invester gjerne i en clipstick, slik at du kan henge opp slynger selv – det gir deg frihet til å komme i gang uten å være avhengig av andre.

Dersom du ikke ønsker, eller ennå ikke er komfortabel med denne metoden, er det viktig å være fleksibel. Tilpass klatringen din etter hvilke felt og ruter andre leder, og spør gjerne om de kan henge opp tauet ditt på en av oppvarmingsrutene de uansett skal klatre.

Hvis du vil topptaue på samme rute som en annen klatrer leder, er det en fin gest å tilby at de leder opp med ditt tau. Topptauing sliter nemlig mer på tauet enn leding – så dette er en enkel måte å være en god partner på.

Til syvende og sist handler det om god kommunikasjon, fleksibilitet og å vise hensyn. En god klatrepartner gjør klatreopplevelsen tryggere og hyggeligere for alle.

Hvordan opplever du at klatremiljøet ser på topptau som metode ute?

Jeg har opplevd at klatremiljøet til tider kan være litt konservativt når det gjelder topptau ute. Mange jeg har møtt har hatt ganske tydelige – og til dels forutinntatte – meninger om det. Det virker som om enkelte ser på topptauing som noe «mindreverdig», og at det først er når man leder at det teller som «ordentlig klatring». Det synes jeg er en ganske snever og lite inkluderende holdning. Klatring betyr forskjellige ting for forskjellige mennesker.

Da synes jeg det er derimot er veldig gøy å motbevise fordommer mot topptau ute. Mange tenker om personer som klatrer topptau at de er mindre entusiastiske, ikke opptatt av utvikling og ikke så gode på sikring. Når de har klatret med med meg så ser det det ikke stemmer, jeg er svært ivrig, bruker topptau for trening og utvikling og en trygg sikrer.

Jeg har til og med klart å inspirere flere til å prøve ut min løsning med clipstickene. Når de ser hvor mye det hjelper å henge opp slyngene for bunn til topp på en vanskelig rute , eller klippe seg forbi vanskelige eller parti for stygge ledfall så har de selv godt til innkjøp av clipstick og begynt å bruke det.

Vil også nevne at jeg har møtt personer som har stagnert ute på ledklatring pga frykten for å falle å skade seg, noe som faktisk er reelt, ute er det lengre mellom boltene og spesielt på de lavere gradene er det mange utstikkende hyllepartier som en kan treffe i fallet. Jeg har da anbefalt folk å bruke topptau som metode innimellom for å bli sterkere og utvikle bedre klatreforståelse for å kunne lede vanskeligere grader.

Å bruke topptau ute for å øve inn sekvenser eller hele ruter før en leder er ganske vanlig når det kommer til de vi kaller redpoint, men der hvor jeg skiller meg litt ut er at jeg bruker topptau som en bevist strategi for å bli sterkere, og for meg handler det mer om å utvikle teknikk og klatreforståelse enn selve tick’en.

Til slutt et viktig spørsmål – når man er ny, hvordan går man frem for å finne klatrepartnere?

Det er et veldig godt spørsmål, å finne klatrepartnere kan være en utfordring – både for nybegynnere og for dem som har klatret i flere år. Min erfaring, er at jeg må være veldig aktiv selv. Heldigvis er jeg sosial av natur, ikke redd for å være frempå å spørre og heller ikke så redd for å få et nei. Hvis noen ikke har tid én dag, spør jeg gjerne igjen senere.

For meg har Facebook-gruppene Klatrevenner ønskes i Bergen og Klatre UTE vært helt uvurderlige for å finne folk å klatre med. I tillegg anbefaler jeg DNT Fjellsport Bergen, som har ukentlige klatretreff, og Bergen Klatreklubb, som også arrangerer fellesklatring. Slike organiserte tilbud er fine arenaer for å bli kjent med nye folk.

Et godt tips er også å sende private meldinger til personer du vet klatrer – det er mange som synes det er mer komfortabelt å svare privat enn i store Facebook-grupper eller messenger chatter. Det er ikke uvanlig at jeg må sende 10 meldinger eller flere for å finne noen som kan klatre. Det tar tid og energi, særlig når jeg prøver å klatre 3–5 ganger i uken i utesesongen 😊. Men jeg har en sterk indre motivasjon for klatring, så dette er rett og slett en innsats jeg er villig til å legge ned for å kunne utøve det jeg elsker.

Tusen takk for en ærlig, inspirerende og lærerik prat! Historien din minner oss på at det finnes mange veier til klatreglede – og at topptau ikke er et kompromiss, men et kraftfullt verktøy for utvikling, trygghet og mestring.

Vi heier på deg videre i feltprosjektet – og gleder oss til å se deg klatre på 7-tallet med et smil! 💪🧗‍♀️