Bli medlem
Bergenshallen
Man-Tor: 16:00 - 22:00
Fredag: STENGT
Lørdag: 14:00 - 18:00
Søndag: 15:00 - 20:00
Vestveggen
Åpnes i desember 2020
Man-Fre: 09.00 - 22.00
Lørdag: 09.00 - 18.00
Søndag: 10.00 - 20.00
Bryggeriet
Man-Fre: 16:00 - 22:00
Lørdag: 11:00 - 19:00
Søndag: 12:00 - 20:00
news-banner

Turrapport fra Flatanger 2020

Færre turister og flere sterke, norske klatrere samlet på en plass førte til at oppholdet i Flatanger opplevdes litt som en landslagscamp.

Oppdatert 30.07.2020

Det ble gjort mange fine bestigninger og jeg skal fortelle litt om mine favoritter fra turen. For mange kan det også være fint å høre litt om hvor enkel reisen og overnattingen er, og kanskje hvordan klatringene er for de ulike nivåer.

Det er flott natur i Flatanger og her finner man den gigantiske Hanshelleren; en stor hule som ble til etter siste istid for 10.000 år siden. Det unike med helleren er de lange, bratte rutene, og det solide fjellet i granitt som danner fantastiske formasjoner. Dette i kombinasjon med at hulen har flere av de vanskeligste rutene i verden, gjør at feltet er blitt en berømt klatredestinasjon.

Det mange ikke vet, er at man også finner veldig mange lettere ruter helt ned til grad 4 (4a) fordi veggen åpner seg opp i venstre kant. Her får man fantastiske ruter i svakt overheng eller vertikalen som kan strekke seg hele 40 meter. For de som liker å klatre gradene 8 til 9 (7c-8b) er det flere 3-stjerners ruter her som bare må klatres en gang i løpet av livet!

Rutene jeg lengtet etter å klatre, befinner seg lenger oppe i det gigantiske overhenget. De lengste linjene her er opp mot 70 meter der man må tre gjennom tauet midtveis for å minimere taudrag, og ikke minst komme seg ned igjen fra toppen.

Jeg merket fort at klatringen krevde en helt annen form for pump ettersom man henger i veggen nesten en time på det meste. Den første rutene jeg gikk var Nordic flower 8b+ som Håvard Helgesen hadde flashet, noe som er vanvittig imponerende.

Etter det prøvde jeg Nordic Plumber 8c – enda lenger rute med felles start. Den 60 meter lange linjen hadde jeg dogget en gang året før og fått grisebank på, men i år gikk den overraskende greit som første støt etter å ha jobbet inn flyttene. Dermed kunne jeg fort skifte fokuset mitt videre til hovedprosjektet for turen, nemlig Odins Øye. Linjen er helt vill og i første øyekast er det tydelig hvor navnet kommer av.

Ruten består av et hardt og teknisk 7c bulder i starten etterfulgt av gode hviler og en litt ekkel (ofte våte tak) 8a+ travers-rute ut til “øyet”. Der får man en grei hvile, traverserer ut til midten av øyet på underhåndstak og så ut gjennom et nytt 7c bulder som er redpoint-cruxet. Det var her jeg falt de første øktene, men etter å ha funnet en bedre løsning på dag fem, skjønte jeg at det ikke kom til å skje igjen.

I det neste forsøket klarte jeg å karre meg forbi cruxet og kikket opp på de siste 15 meterne med 8b klatring. Linken til toppen hadde jeg gjort noen få ganger, men nå var jeg en god del mer sliten fra start. Jeg pustet dypt, klatret det siste bulderet som regnes å være litt tricky og klippet ankeret til min første rute av grad 8c+ i Norge! Det var utrolig stilig å klatre en så flott og ikonisk linje.

Etter Odins Øye hadde jeg flere dager igjen av turen, men et lite problem med skulderen gjorde at jeg måtte hvile en uke. Derfor valgte jeg å forlenge turen med tilsvarende dager, noe jeg er meget glad for. Jeg oppdaget at det var mindre vondt å klatre de aller bratteste rutene når man ikke ble hengende med armene rett over hodet. Derfor valgte jeg ut brattere ruter som forlengelsen av den allerede lange ruten Nordic Flower, som gir graden 8c. Denne gikk i første støt etter å ha gått gjennom toppen og så gikk jeg videre til å prøve en enda brattere linje rett til høyre som heter Valkyrien (8c). Denne var så bratt at det ikke hadde noe å si hvor man plasserte beina og noen ganger var det enklere å bare gå armgang. Å bestige denne var kanskje noe av det artigste fra turen når det gikk i tredje forsøk! To dager senere når skulderen var bedre gikk jeg også en kort og buldrete 8c som heter Muy Verdes.

Ellers brukte jeg de resterende dagene sammen med Thilo Shröter på Thors Hammer (9a). Dette var veldig utfordrende og jeg må ærlig innrømme at jeg fikk skikkelig juling. Til slutt klarte jeg alle flyttene individuelt, men å sette dem sammen virket langt unna. Nå er jeg tilbake i Bergen og målet fremover vil være å bli sterkere slik at jeg kan klatre den fantastiske ruten en gang neste år.

For de som lurer litt på hvordan det er å komme seg dit, kan jeg opplyse om at det er enkelt. Man tar først tog til Steinkjer, så buss og taxi til der man skal oppholde seg (ca 300 kr totalt). De fleste velger å bo på Climb Flatanger-campen som ligger en 15 minutters marsj unna hulen. Det er relativt billig om man velger å bo i telt (110 kr pr natt), men det er også mulighet for å bo inne (275 kr pr natt) med flere andre. Da får man egen seng, kjøkken, bad og en stue å slappe av i om kvelden.

Jeg sov 40 dager i telt og det var helt greit ettersom man har tilgang på kjøkken med kjøleskap, dusj og toalett. Det kan også være lurt å ta med seg en fiskestang, for i Flatanger er det utrolig bra fiske!