Bli medlem
Bergenshallen
Sommerstengt
fra 1. juni -> 15. august
Vestveggen
Man-Fre: 09.00 - 22.00
Lør: 09.00 - 18.00
Søn: 10.00 - 20.00
Bryggeriet
Man-Fre: 16:00 - 22:00
Lørdag: 11:00 - 19:00
Søndag: 12:00 - 20:00

Sjekk åpningstider for endringer
news-banner

Rapport fra Paraclimbing WC i Salt Lake City

Dette er en av de kjekkeste konkurransen jeg har vært på – og vi fikk oss litt av en klatretur også!

Tekst og foto: Sebastian Menze
Oppdatert 10.06.2222

Det sies at alt er større i Amerika: biler, burgere, fjell, tre og riss! Men det stemmer ikke, for klatretaket jeg prøvde å crimpe så hardt som mulig på finaleruten, det kunne gjerne har vært litt større.

Kjedelig start

Liza og jeg dro sammen til USA for årets første Paraclimbing World Cup, familiebesøk og klatretur. Første utfordring kommer allerede i starten; Bagasjen min kommer ikke frem på flere dager, og vi er nødt til begynne klatreturen i Yosemite uten kamkiler. Ikke helt optimalt for å si det slik, men vi begrenser oss til enkle ruter. Det gikk jo med bare nøtter i gamle dager også!

Det å stå i dalen og se på de store fjellveggene er en opplevelse i seg selv.  Jeg tror ikke jeg kan se på Free Solo igjen – El Cap og Half Dome er enda større enn det ser ut på skjerm.

Lykkelig gjenforening

Etter en omvei via San Francisco er vi endelig gjenforent med kamkilene våre og reiser videre til Zion National Park, vårt første møte med amerikansk sandstein. For et møte det var – love at first sight! Parken er full av farger! Forskjellige lag gul-rød sandstein, mørke kløfter, lyse topper og overraskende mye grønt fra trær og kaktus som trives i ørken.

Nasjonalparken er mest kjent for sine bratte aid-ruter, men det finnes mye kul eventyrklatring der også. Vi fikk en bra introduksjon på ryggtraversen «Cowboy ridge». I forhold til bergensklatring er fjellet mye mykere og har utrolig mange rare formasjoner, farger og riss. Men Utahs sandstein er nådeløs. Fravær av krystaller og crimps gjør at jammeteknikken må være på plass.

Kjekkeste jeg har vært med på

Etter å har samlet nok rødt støv i ørken reiser vi videre til Salt Lake City og World Cup. Konkurransen her er en av de kjekkeste jeg har vært med på. Kvalifikasjonsrutene var tipp topp, og jeg klarte å komme meg til finalen som andremann.

På finaleruten skjedde rutesetterens mareritt: alle utøverne i min kategori falt på samme plass, slik at forskjellene bare var mellom 39 eller 39+. En pluss betyr at man har fart oppover fra taket man holder i. Til slutt havnet jeg på 3. plass og er veldig fornøyd med det. Stemmingen er superbra på disse konkurransene, og vi utøvere heier på hverandre hele tiden.

Etter konkurransen organiserte team USA en avslutningsfest som ble en minnerik kveld. Her  var det countryband, line dancing og bullriding.

Neste tur går til Innsbruck, til sesongens andre World Cup. Jeg er spent på hvordan rutesetting og formen blir, det er meldt om rekordmange deltagere.

 

slides
slides
slides
slides