Liafjell er en fantastisk lekegrind.
Det er mange muligheter for klatring på naturlige sikringer i Bergens-området, men Liafjell på Sotra skiller seg ut som feltet med flest klassikere ettersom det var her klatresporten startet for bergenserne.
På Liafjell får du prøvd deg på klatring på flere taulengder fra grad 3+ og oppover. Friksjonen her er ekstremt god, og du får testet smøreteknikken. Det holdes en del kurs i området både vår og høst, men her er så mange ruter å velge mellom, at det aldri blir kø på rutene.
Alt for damene og Sofakroken er to klassikere som er fine å starte med for nybegynnere. Om noen føler seg usikre på taulagsrutiner, kan det være greit å øve seg på Liafjell fortopp der det er noen lette ruter på kun èn taulengde.
Du finner informasjon om rutene i Klatrefører for Bergen: Naturlig sikrede ruter
Klatremiljøet på 70- og 80-tallet
En av byens klatreveteraner, Torild Hage, er fortsatt aktiv klatrer. Her forteller hun hvordan klatremiljøet var på 70- og 80-tallet – det måtte litt mer planlegging til for å dra ut og klatre den gangen:
Liafjellet på Haganes på Sotra har en sterk plass i utviklingen av klatremiljøet i Bergen. Disse flotte, fjellene med utsøkte svakvaliteter der all klatring foregikk på naturlig sikrede ruter, var hjertet i klatremiljøet på 70- og begynnelsen av 80-tallet. Kjernen som klatret der, ble de første medlemmene i Bergen Klatreklubb, stiftet i 1978.
Den første Sotra-føreren som Knut Bjercke var ansvarlig for, ble utgitt i 1970. Den var til stor hjelp.
Å komme seg til Haganes var litt av en ekspedisjon på den tiden. Inn til byen med buss og så Sotra-bussen til Haganes i 10-tiden. Den eneste morgenbussen. Som studenter uten bil, var dette vår mulighet til å komme til klatrefeltene på Sotra. Avgjørelsen måtte tas tidlig morgen. Men vi hadde tross alt Sotra-broen, i motsetning til pionerene som måtte ta ferge før broen kom i 1972.
De dristige på Englesvaet
Fast møtested var Liafjell rett under Sofakroken. Sofakroken ad klemblokken var en klassisk introduksjonsrute – som gjerne ble klatret mange ganger. Deretter Alt for damene. Disse to 4-er rutene var gjengangere – flotte svaruter med fast fjell. Og det er ganske så mange som har lært å legge kiler på akkurat disse to rutene. Opplæringen bestod i å være med noen som hadde klatret der før, eller å finne ut av dette på egen hånd.
Flotte og populære ruter på 4- og 5-tallet som ble klatret mye var Indianerstien, Hemsen, Pinsevennen, Maos gate og Sufferen og flere til. De helt dristige var å se på Englesvaet. Dette var den gang de vanskeligste rutene var gradert til 6. Der sluttet graderingsystemet. Sjelden har vel en grad omfattet så pass store variasjoner… Etter hvert ble det klatret langt mer krevende ruter i dette området.
Himmelrike åpenbarte seg
For å bekrefte egne minner har jeg sett til hva andre klatrere husker fra denne tiden. Jan Sørensen, studievenn og kompis fra klatremiljøet sier det slik: «Det regnet dag og natt to måneder i strekk (høsten 1975). Utpå senhøsten slo skydekket sprekker og vi så bergenssola for første gang. Jeg hadde hørt rykter om at det skulle være klatremuligheter ute på Sotra. Idet vi bussen passerte bakkekammen mot Tellnes-skiftet, åpenbarte et himmelrike seg foran oss.
Veggene på Haganes og Tellnes var hovedbase på denne tiden. Her ble de gamle rutene flittig repetert, men det ble også gjort en del nyturer, og tidligere tekniske ruter ble gått i moderne «fristil» med kiler og muttere. Skal jeg nevne noen favorittruter i dette området må det bli Englesvaet (5+) som Siren Greve, Ansgar Espaland og jeg gikk fri første gang i april 1978.
En annen profilert Bergensklatrer, Helge Stokstad, sier dette: «Da jeg kom til Bergen høsten 1982, var det fortsatt mange som klatret i rød fjellanorakk på Liatoppen. Det gikk mest i grad 4 og 5, med en og annen 6- er her og der».
Det er for så vidt en ganske grei oppsummering av tiden for mer enn 40 år tilbake på Sotra – slik jeg husker den.