Leo i verdenstoppen

«Leø Ketil Bøe har skrevet norsk klatrehistorie med sin bestigning av Change (grad 9b+) i Hanshelleren i Flatanger i helga. Dette er den hardeste bestigningen av noen nordisk klatrer. Det er sjettebestigning av ruta etter at Adam Ondra gikk den på samme dato 4.10 i 2012, da som verdens hardeste rute og første på graden», skriver Drammensgranitt.

Leo har vært landets beste klatrer i flere år – nå er han i verdenstoppen. Bergen Klatreklubb gratulerer Leo med prestasjonen, og vi gleder oss til å se ham i Nordisk Mesterskap i Vestveggen 18.-19. oktober!

Les Leos egne ord om hvordan han har jobbet med bestigningen av Change:

Change er en rute i Flatanger som jeg tilfeldigvis startet å prøve på i fjor høst da jeg hadde gått mine andre prosjekter for sommeren. Målet var å finne en stor utfordring for neste sesong og den virket å passe meg meget bra i dens bratte og brytete stil.

Etter bare noen runder på ruten, hadde jeg allerede gode metoder for første del av Change som er grad 9a+. Til stor overraskelse gikk jeg den ruten på min femte økt og brukte en dag til på å teste neste taulengde som er av grad hard 9a isolert. Jeg så det mulig å prosjektere på hele Change i sin helhet og bestemte meg allerede i fjor for at dette ville bli mitt neste store prosjekt.

Må  krige skikkelig

I år kom jeg tilbake med mange, lange ekstra slynger, for i det hele tatt å kunne prøve ruten. Den er totalt 60 meter lang og strekker seg nesten helt til toppen av hulen. For å gå ruten trenger man ca 50 minutter på veggen og det er en skikkelig «marathon»-rute.

Til å begynne med sjekket jeg ut toppdelen, og det var utrolig mange bevegelser å utforske og løse. Det tok lang tid å få alle flyttene på plass, men etter noen uker hadde jeg alt begynt å gi forsøk fra bakken i håp om at det skulle gå en dag.

Det var en stor utfordring å finne ut av alle hvilene og intervallene i ruten. Man har flere gode hviler hvor tankene kan begynne å løpe sin vei, og det er viktig å snakke positivt til seg selv og ikke miste fokus. Så skal man plutselig inn i en veldig buldrete sekvens hvor man må skru på igjen og krige skikkelig.

Motiverende helter

I juni begynte jeg å komme veldig nære. Helter som Adam Ondra og Alex Megos  hang rundt i hulen, og det var motiverende å gi alt på støtene. En dag kom jeg så nære at jeg datt to slynger fra ankeret. Hjertet mitt ble knust og nå skulle jeg knytte meg inn i bunn av ruten og vite at jeg hadde tullet bort et perfekt forsøk.

Selv om det var vanskelig å dra etter å ha vært så nær, bestemte vi oss for å ta en pause fra Flatanger. Det skulle gjøre godt for hodet å ta et avbrekk, men i realiteten sluttet jeg aldri å tenke på ruten. Noen uker senere var det fremdeles for varmt og jeg skiftet fokuset mitt mot en førstebestigning på Havsteinen, en øy utenfor Flatanger-kysten. Ruten viste seg å være min hardeste noensinne og ble døpt Hafgúfa (9a+).

Drømmen fortsatt i live

Så begynte temperaturen å synke, og jeg kunne ha full fokus på Change igjen. Drømmen var fortsatt i live, og etter noen uker hadde jeg igjen et støt hvor jeg fallt i toppen.

Mentalt var det hardt å gi nye forsøk, men jeg skulle si meg fornøyd uansett hvordan det gikk så lenge jeg prøvde mitt hardeste med å gå ruten. På en dag med perfekte forhold hadde jeg min beste kamp og denne gangen var jeg selvsikker på at jeg ikke skulle falle mer. Da jeg nådde ankeret og klippet meg inn kom måneder med opp- og nedturer til sin ende og jeg fikk kjenne på utrolige emosjoner.

Stolt og lettet

Jeg var glad, stolt av kampen og kanskje mest av alt lettet over å ha kommet i mål. Jeg løp inn i armene til min kjære Johanna og kunne ikke stoppe å le eller gråte. Det var hun som hadde sikret meg i flere måneder og heiet på meg selv når det var utrolig hardt å holde fast i drømmen.

Endelig kan vi senke skuldrene igjen etter en intens slutt på sesongen i Flatanger. Akkurat nå jobber vi med filmen om Change som kommer ut om noen uker. Den vil vise min reise med ruten og forsøket hvor jeg klatret til toppen!