Leo Bøe om harde bestigninger i Loddefjord

Tekst: Leo Bøe Foto: Torbjørn Wiik

Interessen min for å gå de hardeste rutene i den mektige helleren på Vestlandet startet for akkurat ett år siden. På den tiden hadde jeg fremdeles bare en bestigning verdt å snakke om; og det var “Materialtretthet” (9-/9) som jeg hadde gått som 15-åring. Tidligere hadde jeg nok også hatt en del mer fokus på konkurranser og det meste av klatringen utendørs foregikk i utlandet. Det gikk først opp for meg hva jeg hadde gått glipp av når jeg prøvde flyttene på “Mureren er tilbake”. Nå, ett år senere har jeg besteget alle rutene på 9-tallet og opp bortsett fra “Oy”.

“Mureren er tilbake” (9) viste meg hvor fantastisk klatringen i Loddefjord kunne være og den satte gnist i motivasjonen mot å gå alt det som gjenstod av harde ruter. Steinkvaliteten var mye bedre enn på andre ruter i hulen og jeg oppdaget også buldrete flytt som var helt unike. Senere fikk jeg se Endre Evensen prøve på en helt vill linje i høyre kant av helleren som fremdeles bare hadde en bestigning. Ruten var forlengelsen av “Rectum” som selvfølgelig fikk navnet “Lenger opp i Rectum”. Den stod i grad 9/9+, men det var fortsatt den hardeste ruten jeg noen gang hadde prøvd selv om jeg hadde gått tre ruter av samme grad andre steder i Europa. Evensen viste meg god beta og det var veldig motiverende å jobbe på en hard rute sammen med en som var så sterk.

Etter at Endre tok andre bestigningen møttes vi i Loddefjord for å bytte ut hans slynger med mine slik at jeg kunne jobbe mer med ruten. Min første tur ble brukt på å utføre jobben og innså jeg også at det var siste dagen med klatring før det kom kraftig regn over Bergen. Derfor ga jeg det et første forsøk fra bakken selv om jeg hadde fått til crux-flyttet bare en gang i løpet av 6 økter. Det var en enorm overraskelse da jeg klarte å gjøre flyttet lettere enn noen gang fra bunn, og når jeg da stod på toppen og klippet ankeret kunne jeg ikke tro hva som nettopp hadde skjedd. “Planen var egentlig ikke å gå ruten i dag”, tenkte jeg. Bestigningen ga meg utrolig mye glede og jeg var raskt sulten etter flere slike klatreopplevelser.

Dette var bare begynnelsen, for jeg hadde fremdeles mange ruter igjen å prøve på av samme vanskelighet. Det neste jeg gjorde var å bestige den første og andre 9-eren, “Kjærlighetens tapte år” og “Kveldens siste dans”, som ble etablert (1992 og 1993) i Bergen av Frank Sæthre. Disse var linjer av flott kvalitet og på kort tid fikk jeg også gått to andre 9-ere: “Træt dans” og “Tjelmeland Friksjon”. Deretter begynte jeg å prøve på det som skulle være Bergens hardeste rute, kanskje også Loddefjords tøffeste ifølge andre som hadde klatret den. Dette viste seg å være hardt! Ruten heter “Per aspera ad astra” (9/9+) og strekker seg 40 meter opp midt i den bratteste delen av helleren. Vanskeligheten kommer av at ruten er lang og pumpende sammen med to buldreproblemer. Det ene er et krimpe-crux og det andre skikkelig bryting med underhånds tak. Jeg fant riktig beta veldig raskt, men på hvert støt datt jeg av i det siste dynamiske flyttet fra krimpene opp til en rar kant. Å falle flere ganger på akkurat samme flytt var frustrerende og det tok meg hele to måneder før jeg klarte å henge igjen etter kanten. Og dette skjedde på en spesiell dag, for det var flere som hadde samlet seg i hulen for å feire “Loddefjord-dagen”. De som hadde samlet seg var gamle venner og kjente som kom for å feste og de hadde tent et enormt bål i hulen. Dermed ble det også en ekstra gøy bestigning med så mange sprudlende folk til publikum.

Samtidig hadde jeg også jobbet med de vanskeligste av de gjenstående linjene i Loddefjord: “Lost” og “Forlengelse av Spiralis”. Lost er helt klart den mektigste linjen i hulen og hadde på den tiden bare to bestigninger. Det man ser når man løfter blikket er en 45 til 50 meter linje som når helt opp til toppen av veggen. Klatringen etter første ankeret på “Materialtretthet” er relativt vertikal til svakt overhengende på små krimper. Her finner man cruxet på en helt blank flate hvor jeg flere ganger falt av fordi fingerstyrken sviktet. Ruten var også svært avhengig av kjølige forhold fordi man ikke kunne kalke en eneste gang gjennom hele cruxet. Takene var rett og slett for små til å stoppe opp og slippe en hånd. Hvis man kom seg forbi krimpene var det mye klatring igjen, men her handlet det mest om å ikke tabbe seg ut siden klatringen var jevn og pumpende. Så langt kom jeg dessverre ikke på grunn av varmere temperaturer og jeg dro heller til Flatanger på sommeren.

Da jeg var tilbake i Bergen var forholdene fremdeles litt for dårlige for akkurat Lost. Derfor jobbet jeg med forlengelsen av “Spiralis” som kun Sindre Sæther hadde besteget i 2006. De syv ekstra meterne med overheng etter “Spiralis” (8/8+) var knallharde og buldrete uten noen rom for pusting eller hvile. Det var utfordrende, men også veldig gøy å jobbe med en rute uten noen form for ide om hva som var metodene. Det var ingen kalk å se spor etter og det var lite tak å finne. Det tok meg kanskje 2-3 økter å finne en løsning som fungerte og når jeg begynte å støte kom jeg allerede to flytt unna ankeret! Etter å ha gått “Forlengelse av Spiralis” (9/9+) gikk jeg rett på Lost igjen ettersom forholdene var så gode. Jeg merket at det var mye som hadde gått i glemmeboken når det kom til fottak, men til stor overraskelse gikk jeg også denne bare en økt senere.

Nå som jeg har gått nesten alle de harde rutene er det tydelig at den beste klatringen starter når man beveger seg opp i forlengelsene. Det betyr at hvis man vil prøve på de fineste rutene må man opp i gradene også. Linjen som er blitt min favoritt er Lost, på grunn av den utrolige steinkvaliteten fra tidlig i Materialtretthet til toppen av veggen. Det er også ruten som ser mest episk ut fra bakken. Det neste jeg gjør vil være å gå “Oy” (9) som er den gjenstående ruten på den graden. Deretter må jeg finne andre utfordringer enten ved å bolte noe nytt og hardere i Loddefjord eller reise andre plasser. Hadde det ikke vært stilig å bolte et 9a-prosjekt i Loddefjord?