Bli medlem
Bergenshallen
Man-Tor: 16:00 - 22:00
Fredag: STENGT
Lørdag: 14:00 - 18:00
Søndag: 15:00 - 20:00
Vestveggen
Åpnes 5. desember 2020
Man-Fre: 09.00 - 22.00
Lørdag: 09.00 - 18.00
Søndag: 10.00 - 20.00
Bryggeriet
Man-Fre: 16:00 - 22:00
Lørdag: 11:00 - 19:00
Søndag: 12:00 - 20:00
news-banner

Klatretur til Siurana og Pati pa mi (8a+)

Oppdatert 10.07.2020

IMG 0230

Tekst og foto: Eline Næsheim.

Jeg hadde rekordlave forventninger til klatreturen denne gangen, annet enn å gjøre det beste ut av det for Leo på 10 mnd. Få litt sol og varmere vær.Visste ikke om det engang ville bli mulighet til å klatre så mye.Vanligvis klatrer jeg mye ute på tau gjennom store deler av året, Loddefjord (og Bryggeriet da det kom, for innetrening) har vært hjem nummer to i mange år. Nå føltes det alt for lenge siden jeg hadde tatt på stein. Jeg hadde også trent lite, spesielt tau hadde jeg ikke klatret siden NM i november, foruten et par økter i Bergenshallen. Dermed var jeg kjempespent på hvordan formen var, det var som å pakke opp en presang! Har klatret en del i Siurana tidligere, kjenner stilen og mange av rutene, det var perfekt som en reality check.

Etter noen dager i Cornudella fikk Leo og jeg være med ut å klatre. Vi dro til sektoren El Pati. Der har vi vært mye før og det er barnevennlig anmarsj og terreng. Mange av de mest klassiske rutene ligger også der. Lange, svakt overhengende og tekniske. Det var perfekte forhold denne dagen (rutene her er også veldig forholdsavhengige). Jeg varmet opp på en av oppvarmingsrutene som jeg kjenner godt, det gikk overraskende bra! Kunne leke meg oppover og holde på takene ved siden av takene. Vet ikke om det var pga buldringen, de utallige hviledagene eller bare den enorme gleden og nytelsen det var å være tilbake på stein.

Hadde egentlig tenkt å prøve på det usendte prosjektet mitt fra to år tilbake, bare for gøy, for å kjenne hvordan formen var. Men det var ikke slynger på den og som småbarnsmor er klatretid for verdifull til å bruke på slikt. Det hang derimot slynger på naboruten Pati pa mi, som også er en klassiker. Ruten er lang og har et veldefinert crux på midten. Opp dit er det ganske vedvarende og jevnt tung klatring. Cruxet er veldig teknisk med små tak og fottak, veldig delikat balansemessig og man er avhengig av å finne en løsning som passer sin kropp. Løste cruxet ganske raskt til min store overraskelse. Deretter kommer en ganske vedvarende sekvens på skarpe krimper og små lommer, før verdens største kryss over til et OK tak som man klipper fra. Etter dette er det mer vertikalt og man kan hvile flere steder før et litt tynt sva og et riss i toppen.

Jeg ble veldig glad for å løse cruxet, fordi jeg følte jeg hadde en mulighet til å sende denne ruten ila turen. Jeg er vant til å være litt mer allsidig i stilen, men nå må jeg bare innse at jeg klarte meg best på krimpete og tekniske ruter. Derfor var denne ruten egentlig perfekt nå, bortsett fra at den var lang.. Jeg visste at pumpen ville bli et problem, den var dårligere enn på mange år. Og ruten er ca 40 m!

Etter å ha prøvd en gang ga jeg den like godt et forsøk. Ble ganske pumpet av den første delen, men fikk hentet meg litt inn før cruxet. Plutselig var jeg gjennom cruxet! Jeg fortsatte oppover runouten mens jeg febrilsk lette etter fottak og neste krimp så raskt jeg kunne, for denne delen hadde jeg ikke øvd på. Kjente pumpen komme som et uvær. Fikk jeg bare det gode taket og klippet ville jeg mest sannsynlig gå ruten! Jeg tenkte ikke engang på runouten. Da jeg fikk taket som jeg skulle krysse fra, ga jeg virkelig alt, men fingrene bare åpnet seg. En følelse jeg hater og elsker. Da vet jeg at alt er utenfor min kontroll, men at jeg har gikk alt. Det skjedde bare noen sekunder for tidlig! Jeg fikk en svær suser, men var allikevel veldig fornøyd! Dette var langt over all forventning og jeg hadde gjort mitt aller beste. Da jeg hang og dinglet snek den velkjente smerten i underarmene seg på, en følelse jeg ikke har kjent på kanskje et par år, nå satt jeg mer pris på det enn noen gang.

IMG 0231

Jeg gikk fra null ambisjoner til å ha et relativt hardt prosjekt. Ønsket meg en dag på craget uten å være mamma, det har ikke skjedd siden Leo kom. Etter noen dager dro jeg ut med en kompis. Hadde litt uflaks med forholdene. Det var så kaldt og så sterk vind at det nesten ikke var vits å prøve ruten, men ga det et forsøk allikevel. Var frossen og kaldpumpet da jeg kom til cruxet, og da jeg skulle gjøre det hardeste flyttet blåste det så sterkt at jeg ble blåst ut av posisjon, foten og kroppen ble rotert ut av veggen og jeg rakk ikke opp til taket. Prøvde flyttet flere ganger isolert men det gikk ikke. Så begynte det å regne… Det var allerede over en uke ut i reisen. Vinden fortsatte for full styrke i mange dager og det ble umulig å være på El Pati. Vi dro til Margalef, og jeg benyttet anledningen til å trene litt pump i ekspressfart. Følte meg mer og mer sliten, var jo ikke vant til å klatre, og ferie med baby er ikke nødvendigvis avlapping… Leo fikk noen nye tenner og det ble enda dårligere med søvn enn ellers. I tillegg hadde jeg i all hast pakket med meg feil sko til Spania, de var i ferd med å gå i oppløsning. Begynte å tenke at det første støtet var den sjansen jeg hadde fått.

IMG 0229

Så begynte å bli varmere og mindre vind. Neste uken ville det bli for varmt til å klatre på den veggen. Jeg dro ut tidlig en dag med Henning Wang. På dagens første støt skjedde det samme, at jeg plutselig ikke rakk opp til taket. Tror det var en kombinasjon av for sterk vind og dårlige sko, for foten begynte å gli rundt. På dagens andre forsøk følte jeg meg sliten, men kjempet meg opp og fikk til cruxet med et nødskrik. Nå hadde jeg tunet runoutsekvensen og pumpen var kanskje litt bedre, så jeg klarte komme meg gjennom, fikk krysset inn i klippetaket. Karret meg inn i en hvil. Jeg jublet litt, men det var ikke over. Var helt kjørt. Hele veien hadde vært en kamp, føltes mye tyngre enn da jeg falt av på første støt. Siste delen var relativt lett, men litt blind og med mulighet for feil. Safet hvert flytt, og hvilte der jeg kunne. Klatret utrolig usikkert, fordi jeg var superredd for å falle pga en idiotisk feil. Hjalp at Dave Graham og Alizee Dufraisse stod på bakken og ropte ”vengaa Eliiin”. Etter litt fomling og klatring frem og tilbake mellom hvilene fikk jeg klippet ankeret i solsteiken.Var fornøyd men måtte også le litt av forsøket mitt, det føltes som en desperat bestigning! Var egentlig mer fornøyd med det første støtet. Var først og fremst deilig å kunne senke skuldrene og la skoene gå i oppløsning.

Som jeg skrev da jeg ble intervjuet av Norsk Klatring om klatring i graviditet og småbarnstiden, føler jeg på en måte at jeg har blitt en bedre klatrer av å bli mor. Har fått et annet fokus, og tiden på veggen er enda mer verdifull, på godt og vondt. Er naturlig nok svakere fysisk enn på lenge, men med dette tror jeg at jeg har blitt nødt til å klatre enda mer teknisk. Stilen min er mer ensidig, men for ruter som Pati pa mi i Siurana fungerer det bra. Det er vanskelig å mene noe om grad når jeg ikke har fått klatret så mye etter det lange avbrekket. Den har stått i 8b men i guideboken min står den i 8b/8a+. For meg føles det som 8a+, men tror som sagt at ruten passer meg bra nå.

IMG 0235
Koronasituasjonen i spania

I mellomtiden begynte ting å skje i Europa, koronaviruset spredte seg raskt i flere land og særlig i Norge. Vi fikk med oss på nyhetene at det kom flere tilfeller i Spania også, men blant klatrere og lokalbefolkning i Cornudella var det lite snakk om det. Folk levde som før, barene var fortsatt stappfulle mens barnehager, skoler og det meste annet ble stengt i Norge. Så var det som alle fattet alvoret fra en dag til neste. Det kom meldinger om at Margalef skulle stenges for klatring for å beskytte den aldrende populasjonen i landsbyen. Neste dag kom det melding om at Siurana ville stenges for klatring også. Alvoret endret seg fra dag til dag. Klatrerne begynte å bestille billetter hjem. Vi var veldig usikre på hva vi skulle gjøre, vi ante ikke hvordan situasjonen ville utvikle seg. I et land som Spania hvor tiltak som god håndvask og samlinger av flere mennesker sannsynligvis hadde blitt neglisjert av majoriteten de siste ukene, var det ikke vanskelig å tenke seg at situasjonen ville eksplodere. Det var foreløpig ikke så mange registrerte smittede enda i landet, men dette var nok fordi ikke så mange var blitt testet og fordi kapasiteten på sykehusene begynte allerede å knele. Neste dag ble landet stengt, totalt portforbud for alle. Kun helt nødvendige ærend til matbutikk, apotek og frisør(!) var lov. Veier og luftrom ble overvåket av politi og militæret. Bøter på opp mot 2000 euro kunne bli gitt dersom man ble tatt utenfor hjemmet uten legitim grunn og dokumentasjon. Vi hørte om noen som hadde prøvd å kjøre opp til Siurana og blitt stoppet, og en klatrer som hadde blitt angitt av en venn og fersket i Santa linya og fått bot.

Vi bestemte oss til slutt for å komme oss tilbake til Norge. Det viktigste argumentet var at hvis vi trengte helsehjelp ville vi belaste et allerede hardt presset helsevesen i Spania, og kanskje vi ikke ville fått hjelp. 18. Mars var vi tilbake i Norge og rett i karantene for så å starte flytting til ny leilighet.

IMG 0228 Eline og Leo i Spania[/caption]