Bli medlem
Bergenshallen
Man-Tor  16.00->22.00
Fredag      STENGT
Lørdag      14.00->18.00
Søndag      15.00->19.00
Vestveggen
Man-Fre  09.00->22.00
Lørdag      09.00->18.00
Søndag      10.00->20.00
Bryggeriet
Man-Fre  16.00->22.00
Lørdag      11.00->19.00
Søndag      12.00->20.00
Årskort/månedskort gir tilgang mellom 07-23 alle dager

Sjekk driftsmeldinger for endringer
news-banner

Hederstegn 2023: Pionérene og Hold kjeft-klubben

Oppdatert 06.07.2024

Birger Hammerås, Jostein Bønes, Gunnar Festø og Oddbjørn Klyve fikk BKKs første hederspris. Men hvorfor gi prisen til dem? De var imot å stifte en klubb: Det stred mot klatringens hensikt, ble det sagt.

Skjulte sine spor

Pionérene stiftet ikke klubben, og gjorde heller alt de kunne for å holde sin vertikale aktivitet hemmelig. Men de var der. De klatret. Det var nok. De skjulte sine spor. Sporløs ferdsel var et ideal, da som nå, men klatringen var fortsatt ikke noe man snakket høyt om. De hadde jo ikke fristelser som Facebook, Instagram eller TikTok.

 

Snarere tvert imot, de hadde HK-klubben: Hold kjeft-klubben. En av Peter Wessel Zapffes idéer. En klubb der medlemmene ikke visste om hverandre. Der idealet var å nyte naturen uten å fortelle det til Gud og hvermann. Poenget var å gi nestemann som klatret ruten, følelsen av å være førstemann. Det var dårlig gjort å frarøve andre den samme opplevelsen ved å lage førere.

Hellige flekker

De hvite flekkene på kartet var hellige, hevdet Zapffe. Hvite flekker fantes jo på kartene for hundre år siden, og representerte steder der den hvite mann ennå ikke hadde vært. Og HK-klubbens medlemmer var opptatt av at de hvite flekkers magi ikke skulle avsløres. Det var med dette bakteppet våre hjemlige pionérer fant nye veier både i lokale og fjernere stup.

Man skulle holde kjeft. Hvis ingen visste om hva andre hadde gjort, ville nestemann føle seg som førstemann. Som jo er en unik opplevelse. Men helt kjeft holdt de ikke.

Idealet var taushet

For selv om idealet var taushet, kom det i 1970 ut en klatrefører som en annen overmåte driftig pioner var primus motor for, Knut Schjelderup Bjerke som gikk bort i 2017. Der finner vi førstebestigningene deres fra The Sotra Playground: Tellnes og Haganes.

Vi noterer oss at Gunnar er den som i pionertidens ånd har avslørt færrest ruter: Sydflanken, kort og godt en topografisk beskrivelse av Liafjell (han og de andre gikk nye ruter etter 1970-føreren, bare så det er sagt).

Klassikere

Videre på listen over ruter man ikke lenger holdt kjeft om, er det Jostein med sine tolv ruter, blant annet Jomfruskrittet (navnet spiller på at ruten ble gått med en som ikke hadde klatret før), Homlepungen (dette navnet trenger neppe noen kommentar utover at det ikke dreier seg om den moderne hardangersideren), Krabbekloen (etter en heidundrande krabbefest), Sveitsereggen oppkalt etter en sveitser som ble slept opp, (fortsatt en klassiker), Ridderspranget (innsteget ble tatt med løpefart og underarmsheng på første hylle), Sofakroken og Hemsen.

Så er det Oddbjørn med fem noterte ruter som Lygeren (andrebestigerne ble lurt ut i en vanskeligere cruxpassasje), Avanti (de skulle til Italia og klatre) og så to ruter som fortsatt er klassikere: Sentralruten i Trollveggen og Lensmannen (i førsteforsøket satte de seg fast, man truet med å tilkalle lensmannen for at de ikke skulle gi opp).

Og til slutt Birger med blant annet Indianerstien (navnet bør tale for seg selv), Rævadilteren (oppkalt etter en som kom huiende etter og ville være med) og Via Dolorosa (smertens vei, man måtte lide seg gjennom noen tette einerkratt).

Spikerstøvler

Som sagt: Man snakket ikke høyt om klatringen. Men det var mulig å komme inn i det lukkede selskap. Man måtte bare vise seg verdig, og det var lettere sagt enn gjort. Klatring var jo farlig. Vi snakker om det som nå kalles trad-klatring, klatring på egne sikringer. Det var det eneste som fantes. Det var ute som gjaldt, inneklatring fantes ikke.

Trad var ingen spøk, og er det ei heller i dag. Tenk deg hampetau rundt livet, spikerstøvler og noen bankebolter til å sikre med. Det var slett ingen spøk. Førstemann falt ikke. Gjorde man det, var det en skam. En formann i Norsk Tindeklub måtte gå på grunn av en slik fadese. Hadde man falt, måtte man utsette å søke om medlemskap et år eller to. Og la det være helt klart: for den vanlige mann var klatring galskap. Noe man bare ikke drev med.

Takk til våre hedrede klatrere: Birger Hammerås, Jostein Bønes, Gunnar Festø og Oddbjørn Klyve. De er representanter fra en svunnen tid og fortjener vår heder, klubbens heder.

Gunnar Karlsen fikk også Gullklippen ved samme anledning. Tekst med begrunnelse for tildelingen til ham kommer.