Sammenlignet med tidligere år har det vært en stor økning på klatrere utendørs, og det er ikke rart nå som klatrehallene er stengt. Det har vært utrolig gøy å se mange komme seg ut og støte hardt i Loddefjord, som veldig sikkert er det mest travle cragget i Bergensområdet for tiden. Spesielt gøy har det vært å følge med på de yngre som ikke har vært like mye til syne utendørs før. Nå har mange av dem perset flere ganger og ser ikke ut til å stoppe der. Det har også vært fint å se at folk følger råd fra helsevesenet og holder avstand.
Når krisen startet og både Bryggeriet og Bergenshallen stengte tenkte jeg med en gang: “Nå får vi vel klatre masse ute da.” Og sånn har det blitt, for de siste to månedene har jeg klatret ute 3-4 ganger i uken. Stor kontrast fra det som før kanskje var 1-2 ganger. Dermed har jeg fått mye tid til å prøve mange av de fantastiske rutene Loddefjord har å tilby.
Før har jeg hatt mindre interesse for å klatre i Loddefjord. Det som kom til tankene når jeg så for meg rutene var lange flytt og skarpe kanter på råttent fjell. Det viste seg å være tilfellet for bare noen få ruter. Det var først når jeg prøvde flere harde ruter på 9-tallet de siste ukene at jeg oppdaget den fantastiske og faste granitten Loddefjord hadde på dessertmenyen. Steinen jeg snakker om befinner seg for det meste sentralt i hulen eller lenger oppe i forlengelsene, og vil trolig få enhver klatrer til drømme søtt om nettene. Bildet under viser hvor solid og fint fjellet er i deler av hulen.
Den første ruten jeg jobbet med i karantenetider var Kjærlighetens tapte år (9). Ruten ble gått i 1992 av Frank Sæthre som den første 9-eren i Bergen og har fremdeles relativt få bestigninger selv om ruten har stått i snart 30 år. At ruten er lite gått er ikke overraskende, for jeg opplevde ruten som hard for graden, og til å begynne med klarte jeg ikke henge på de herlige crimpene i cruxet heller. Ruten består av en lett start inn i et hardt bulder på stein av fantastisk kvalitet etterfulgt av bratt og pumpende klatring til toppen. Bulderet krevde en god del fingerstyrke, masse teknikk, men også mye flaks, og det var her jeg falt mest til å begynne med. Jeg skjønte fort at det ikke var bare bare å fullføre ruten etter å ha gått cruxet, og her fant jeg også på å falle et par ganger. Etter å ha gått ruten gikk jeg Kveldens siste dans, Bergens andre 9-er også gått av Sæthre (1993). Også utrolig stilig, spesielt når man kommer forbi takoverhenget hvor man får perfekte avrundede crimper og noen av de tøffeste flyttene i Loddefjord.
Ellers har jeg gått andre ruter som Tjelmeland friksjon (9), En ny dimensjon (9-), og jobbet med hardere prosjekter. Foreløpig støter jeg på Per aspera ad astra (9/9+), en 38 meter king line som har vært kjent som Bergens hardeste rute. Ruten strekker seg helt opp til toppen av hulen som en forlengelse av Farlig overheng (8) og innebærer to separate bulder og flere pumpende partier. Et annet prosjekt jeg har prøvd på er forlengelsen av Spiralis (9/9+) som kun har en bestigning av Sindre Sæther (2006). Denne har et meget hardt buldreproblem i toppen som jeg ennå ikke har løst.
Man kan vel kanskje si at jeg har forelsket meg litt i Loddefjord og innsett hvor heldige vi er som har et så fint crag tilgjengelig. Mange av rutene er av høyeste kvalitet og jeg gleder meg til å prøve alt som er igjen! Jeg vil takke klubben for støtten, og arbeidet de nå gjør for å sakte gjenåpne anleggene slik at vi også får mulighet til å klatre på dager med uvær, selv om Loddefjord også da kan være en mulighet.
Leo på «Materialtretthet» 8a+ Foto: Torbjørn Wiik